Som nyansatt stipendiat i Visit Sørlandet ble
jeg oppfordret til å blogge. Ja vel tenkte jeg, da må jeg finne på noe
spennende. Gjennom stipendiatstillingen er jeg utplassert en periode på Vest-Agder-museet og
her kunne de fortelle meg om høstens attraksjon på Kongsgård - ”Det spøker på
Kongsgård”. Og hva er vel ikke mer spennende enn spøkelser? Jeg er
kanskje litt mørkredd, men så galt kan det da ikke være. Tidligere besøkende og
ansatte kunne fortelle at her hadde de vært med barna i fjor og det var ikke så
veldig skummelt.
"Det
spøker på Kongsgård...!?" tar utgangspunktet i at man lettest
blir skremt i mørket når man ikke forventer å høre lyder, ser bevegelser i
husene eller skikkelser bak vinduer. Opplegget er tilpasset det naturlige
miljøet i friluftsmuseet og ikke tenkt som et "redselskabinett".
Det
finnes omtrent 20 forskjellige installasjoner i bakgården og
bygata, og man vil få med seg bare noen av disse per
runde. Dette for at man kan bli overrasket også når man tar andre eller
tredje runden. Turen er lagt opp til at man ikke skal kunne forutse når og
hvor man vil bli skremt. Og effektene virker ellers best hvis man slår av lommelyktene.
Jo
færre mennesker på museet, jo mer skummelt virker opplegget.
De forteller oss også at:
DU FÅR MEST UT AV TUREN HVIS DU ...
1. ... går langsomt og ser etter bevegelser og
lys!
2. ... bruker lommelykt minst mulig, helst bare for
å lese skiltene!
3. ... er nysgjerrig og ser inn i vinduer, portrom
og åpne korridorer!
4. ... er bare sammen med få andre!
Med dette som utgangspunkt inviterte jeg med meg to modige
kollegaer. Jo fler, jo bedre! Det var en spent gjeng som troppet opp på
Kongsgård, alle utstyrt med lommelykt. Karines lommelykt hadde blinkende lys i
håndtaket så den fant vi ut at vi kunne bruke som nødlys om nødvendig.
Inngangen til museet er en mørk og smal sti og vi er alle, i
alle fall Janne og meg, enige om at det allerede er litt skummelt. Akkurat da
så hjalp det ikke at vi var flere som skulle gå sammen for vi var ganske så
flinke til å gire hverandre opp. Turen opp til tunet går relativt fint i
begynnelsen, vi blir passelig paranoide når vi møter lysende skilt på veien med
litt skummel reklame.


Ikke mye til for å skremme oss tydeligvis. Det tar ikke lang
tid før vi går hånd i hånd oppover stien og prøver å psyke hverandre opp, noe
som gir motsatt effekt og i det vi står på tunet så er vi ganske skjelvene.
Karine er tøffest og går i front, mens Janne og jeg klamrer oss til hverandre
og blir enda reddere. Nå fantaseres det om hva som finnes i mørket og hvordan
vi skal gripe dette an. Heldige Karine har gått så langt at hun ikke ser det
blafrende lyset i et av vinduene, spenningen er å ta og føle på. I det Janne
hyler og begynner å løpe med armene rett til værs oppdager jeg det hun så; en
hvit skygge kommer bortover gata mot oss! Etter noen sekunder med hyling og med
”spøkelse” på nært hold så ser jeg at det er en mann som går på tur med den
lille søte hvite hunden sin. Han ler godt av oss og kan fortelle oss at her på
museet finnes det ikke bare spøkelser… Og DER satt min skumle fantasi i gang!
Hva finnes der ute i mørket? Igjen sto vi alle på tunet med hver vår lommelykt
enige om at lommelykten kunne være et våpen og ikke som lyskilde, lyset fra
lommelyktene fikk oss til å assosiere med skrekkfilmen Blair Witch Project hvor
de løper rundt i skogen hylende med lommelykter. Nå er det faktisk litt
usikkert hva som egentlig skjedde. Jeg følte vi sto der en stund, men Karine
kunne fortelle meg at da hun kom tilbake til oss, etter å ha gått litt oppover
gata, så løp vi hylende ned på parkeringsplassen.

Er det virkelig sant at dette var for skummelt for oss?! En
kollega av oss har fortalt at der hadde hun vært i fjor med sin 8 år gamle
datter som syntes det var litt kjedelig…
Hvordan er det mulig?
I den neste halvtimen så blir vi godt kjent med
parkeringsplassen og stien opp til museet. Karine klarer å overtale oss til å
gå opp til søppelkassene(10meter unna). Da vi alle er komfortable med å stå her
begynner Janne å lyse med lommelykta si. Smart Janne! Det som egentlig er
skumlest på hele museet er den store grå museumsbygningen. Her lyser Janne inn
i ett av vinduene hvor jeg ser et menneske eller et hode og løper hylende ut på
parkeringsplassen. Det er da ikke så rart å forveksle en potteplante med et
hode?
I det siste forsøket på å gå opp en gang til stoppet Janne
og jeg ved søppelkassene, ingen brukte lommelykt da dette bare skremte oss mer.
Mer lys jo mer skygger.
Karine var nok på dette tidspunktet oppgitt over oss og
bestemte seg for å gå et stykke alene. Vel fremme i enden av stien tror jeg hun
bare skulle tenke seg om før hun gikk videre og eventuelt vente på oss. Og tror
du ikke telefonen i telefonboksen like ved ringte. Og plutselig hadde vi tre
stykk hylende jenter tilbake på parkeringsplassen enige om at dette var det
bare å gi opp!
I ettertid midt på lyse dagen i skrivende stund tar jeg meg
selv i å bli litt skremt bare av å tenke på denne kvelden. Og ikke minst så ler
jeg av hvordan dette må ha sett ut. Allikevel har jeg sagt ja til de andre på
jobb til å kanskje prøve en gang til slik at bloggen kan få en avslutning.
Fortsettelse følger…om vi tør.
Hvor: Friluftsmuseet på Kongsgård
Når: 18-21 hver dag frem til mars
Hvem: Barnefamilier og alle andre som har lyst til å bli litt redde