Visit Sørlandet: spøkelsestur

Som nyansatt stipendiat i Visit Sørlandet ble jeg oppfordret til å blogge. Ja vel tenkte jeg, da må jeg finne på noe spennende. Gjennom stipendiatstillingen er jeg utplassert en periode på Vest-Agder-museet og her kunne de fortelle meg om høstens attraksjon på Kongsgård - ”Det spøker på Kongsgård”. Og hva er vel ikke mer spennende enn spøkelser? Jeg er kanskje litt mørkredd, men så galt kan det da ikke være. Tidligere besøkende og ansatte kunne fortelle at her hadde de vært med barna i fjor og det var ikke så veldig skummelt.

På nettsidene til museet: www.vestagdermuseet.no kan man lese:

"Det spøker på Kongsgård...!?" tar utgangspunktet i at man lettest blir skremt i mørket når man ikke forventer å høre lyder, ser bevegelser i husene eller skikkelser bak vinduer. Opplegget er tilpasset det naturlige miljøet i friluftsmuseet og ikke tenkt som et "redselskabinett".

 Det finnes omtrent 20 forskjellige installasjoner i bakgården og bygata, og man vil få med seg bare noen av disse per runde. Dette for at man kan bli overrasket også når man tar andre eller tredje runden. Turen er lagt opp til at man ikke skal kunne forutse når og hvor man vil bli skremt. Og effektene virker ellers best hvis man slår av lommelyktene.  Jo færre mennesker på museet, jo mer skummelt virker opplegget.    

De forteller oss også at:

DU FÅR MEST UT AV TUREN HVIS DU ...  

1. ... går langsomt og ser etter bevegelser og lys!  

2. ... bruker lommelykt minst mulig, helst bare for å lese skiltene!  

3. ... er nysgjerrig og ser inn i vinduer, portrom og åpne korridorer!  

4. ... er bare sammen med få andre!

Med dette som utgangspunkt inviterte jeg med meg to modige kollegaer. Jo fler, jo bedre! Det var en spent gjeng som troppet opp på Kongsgård, alle utstyrt med lommelykt. Karines lommelykt hadde blinkende lys i håndtaket så den fant vi ut at vi kunne bruke som nødlys om nødvendig.

Inngangen til museet er en mørk og smal sti og vi er alle, i alle fall Janne og meg, enige om at det allerede er litt skummelt. Akkurat da så hjalp det ikke at vi var flere som skulle gå sammen for vi var ganske så flinke til å gire hverandre opp. Turen opp til tunet går relativt fint i begynnelsen, vi blir passelig paranoide når vi møter lysende skilt på veien med litt skummel reklame.

Ikke mye til for å skremme oss tydeligvis. Det tar ikke lang tid før vi går hånd i hånd oppover stien og prøver å psyke hverandre opp, noe som gir motsatt effekt og i det vi står på tunet så er vi ganske skjelvene. Karine er tøffest og går i front, mens Janne og jeg klamrer oss til hverandre og blir enda reddere. Nå fantaseres det om hva som finnes i mørket og hvordan vi skal gripe dette an. Heldige Karine har gått så langt at hun ikke ser det blafrende lyset i et av vinduene, spenningen er å ta og føle på. I det Janne hyler og begynner å løpe med armene rett til værs oppdager jeg det hun så; en hvit skygge kommer bortover gata mot oss! Etter noen sekunder med hyling og med ”spøkelse” på nært hold så ser jeg at det er en mann som går på tur med den lille søte hvite hunden sin. Han ler godt av oss og kan fortelle oss at her på museet finnes det ikke bare spøkelser… Og DER satt min skumle fantasi i gang! Hva finnes der ute i mørket? Igjen sto vi alle på tunet med hver vår lommelykt enige om at lommelykten kunne være et våpen og ikke som lyskilde, lyset fra lommelyktene fikk oss til å assosiere med skrekkfilmen Blair Witch Project hvor de løper rundt i skogen hylende med lommelykter. Nå er det faktisk litt usikkert hva som egentlig skjedde. Jeg følte vi sto der en stund, men Karine kunne fortelle meg at da hun kom tilbake til oss, etter å ha gått litt oppover gata, så løp vi hylende ned på parkeringsplassen.

Er det virkelig sant at dette var for skummelt for oss?! En kollega av oss har fortalt at der hadde hun vært i fjor med sin 8 år gamle datter som syntes det var litt kjedelig… Hvordan er det mulig?

I den neste halvtimen så blir vi godt kjent med parkeringsplassen og stien opp til museet. Karine klarer å overtale oss til å gå opp til søppelkassene(10meter unna). Da vi alle er komfortable med å stå her begynner Janne å lyse med lommelykta si. Smart Janne! Det som egentlig er skumlest på hele museet er den store grå museumsbygningen. Her lyser Janne inn i ett av vinduene hvor jeg ser et menneske eller et hode og løper hylende ut på parkeringsplassen. Det er da ikke så rart å forveksle en potteplante med et hode?

I det siste forsøket på å gå opp en gang til stoppet Janne og jeg ved søppelkassene, ingen brukte lommelykt da dette bare skremte oss mer. Mer lys jo mer skygger.

Karine var nok på dette tidspunktet oppgitt over oss og bestemte seg for å gå et stykke alene. Vel fremme i enden av stien tror jeg hun bare skulle tenke seg om før hun gikk videre og eventuelt vente på oss. Og tror du ikke telefonen i telefonboksen like ved ringte. Og plutselig hadde vi tre stykk hylende jenter tilbake på parkeringsplassen enige om at dette var det bare å gi opp!

I ettertid midt på lyse dagen i skrivende stund tar jeg meg selv i å bli litt skremt bare av å tenke på denne kvelden. Og ikke minst så ler jeg av hvordan dette må ha sett ut. Allikevel har jeg sagt ja til de andre på jobb til å kanskje prøve en gang til slik at bloggen kan få en avslutning.