Første gang på isen

Jeg har en heller dårlig erfaring med vintersportslige aktiviteter, det har jeg for så vidt innrømmet tidligere. Etter flere uheldige skøyteturer, hvorav en av de siste foregikk for om lag sju-åtte år siden og har gjort meg til fast gjest hos fysioterapaut og kiropraktor siden, så har jeg lagt skøytene på hylla, eller finn.no som jeg også kaller det.

Men min sønn er fire år, ung og sprek, og har muligheter for et langt og sportslig liv – om jeg bare klarer å holde mine historier til et minimum i hjemmet, og lar ektemannen stå for opplæring og oppfølging. Så full av optimisme og varme klær dro vi ut søndag formiddag for å gå på skøyter med et nabopar og deres datter. Solen skinte fra en klar og blå himmel, det var nydelig turvær, og etter at de tre som hadde vært ved tjernet før faktisk fant veien, så endte vi bare en liten gåtur fra der vi bor, på Botnetjenn.

Vi fant oss en plass i solen, og begynte å skifte til skøyter på barna og skuffe vekk litt snø som hadde lagt seg på isen. Jeg hadde gode vintersko på meg og kunne støtte lillegutt bortover, og fant straks ut et par triks for opplæring.
A) Støtt godt i starten, så barnet ikke blir livredd med én gang.
B) Fokuser på balanse. Be barnet holde føttene under seg, så de ikke til stadighet sklir unna og ødelegger dine gode vintersko.
C) Forsøk å ikke skrike høyt når barnet deiser i isen første gang. Med hjelm på hodet blir de ikke varig skadet. Frykt for skøyteis er verre enn blåmerker på rumpa.

Etter kort tid lot vi sønnen stå alene. Han stod bemerkelsesverdig støtt allerede første minuttene alene på isen, og begynte uredd å gå bortover. Er han virkelig sønnen min? Tja, når jeg tenker tilbake, så var jeg vel slik da jeg var liten også. Det var i voksen alder jeg skjønte at fysisk aktivitet medfører skader og uhell. Eller kanskje det bare var de 10 årene med fysisk nullaktivitet som gjorde videre aktiviteter om til risikosport. Hva vet jeg…

Etter hvert lot vi barna stå på skøyter alene mens vi voksne satt og drakk kakao og kaffe i solen, pratet om løst og fast og koste oss en søndag på Tromøya. Det er utrolig hvor glad man blir av godt selskap og pent vær – særlig når nyinnkjøpt vinterbukse er varm nok og tidsplanen for dagen er ganske løs. Senere gikk vi hjem og satte pinnekjøtt på komfyren, fyrte i peisen og leste bok. Jeg bare sier det. Livet i Arendal er ganske godt å leve.