Min bedre halvdel og jeg har en venn som liker country. Han er simpelthen countryfrelst - så enkelt er det. Vi tilbringer en del tid sammen, og det er jo da ikke til å unngå at vi blir litt påvirket. Men at det skulle gå så langt at vi byttet ut Quart festivalen med Ose Countryfestival i Setesdal var det ingen av oss som i våre villeste drømmer hadde sett for oss! Ingen andre heller bare så det er sagt!Men der sto vi altså en varm sommerdag i 2006: på Ose Countryfestival i tjukkeste Setesdal... Vi skulle møte helten over alle levende countryhelter: Dwight Yoakam! Min bedre halvdel og jeg var ferskinger i gamet, men selv vi skjønte at vi sto overfor noe stort. På "campen" vår hos Trygve Rysstad på Sylvgaarden Hotel hadde vi tidligere på dagen møtt ihuga fans av Dwight'n fra alle kanter av landet. Spesielt inntrykk gjorde tvillingene fra Skien på 2o år (!!!!). Frem til nå hadde jeg trodd det bare var bondegutter og gamlinger over 50 som dro på countryfestival - ja, i tillegg til oss og vennen vår da... Men disse gutta var langt fra det - de var "hotte", de hadde sideburns som ville fått fatter'n grønn av missunnelse på 70-tallet, og de gikk i dødskule retro rockabilly klær.... Vi fikk enda en bekreftelse på at vi sto overfor noe stort da vennen vår dukket opp i sin spesialinnkjøpt skjorte fra "junaiten" som skulle brukes for først gang i dag. Dwight Yokam i Norge er en begivenhet - Dwight Yokam på Ose Countryfestival er STORT!
Countryfestivalen har hvert år headlinere av internasjonale størrelser, men det å klare å kuppe countrybransjens kanskje mest tilbakeholdne og mystiske artist skjønte vi var et kupp! Vi var altså klare for en legendarisk konsert - uten å ha peiling i det hele tatt! Men det skal vi ha; vi gjorde det vi kunne for å gli inn. Min bedre halvdel hadde hele 3 runder på den elektriske oksen før han skjønte at han hørte hjemme blant høyballene.... Jeg brukte uanstendig mye penger på å anskaffe meg en ekte Stetson cowboyhatt (min første - og eneste så langt) for å komme i rette countrymood. Vi digga til oppvarmingsband, vi drakk øl og vi mingla med countryfans fra fjern og nær mens vi alle ventet på kveldens høydepunkt: the man in white with his famous guitar moves... (noe vi hadde plukket opp i løpet av kvelden). Endelig entrer mannen scenen! Vi venter alle spent! Han svinger handa og slår første strofe på gitaren og sier "Hello folks!". Forsamlingen venter i spenning, vi formelig sitrer av forventning der vi står med ny Stetson og rester av høyball på skjorta..... Men hva skjer? Jo, strømmen går!
Publikum står som fjetret. Det er ikke mulig. Vennen vår er nesten på gråten. Skjelvende hvisker han at godeste Dwight ikke bare er genierklært, han er også sær som fa.... Det betyr at han fint kan finne å å forlate hele Ose Countryfestival i sin skinnende hvite limmo på et øyeblikk...
Vi venter i mørket. Hva vil Dwight gjøre? Har vi kommet forgjeves? Har min bedre halvdel risikert liv og ære på den elektriske oksen for ingen ting? Har rockabilly tvillingene dyrket sideburns uten å få mulighet til å vise det til Dwight......? Etter noen minutter hører vi lyden av en gitar fremme i mørket på scenen - etterfulgt av en kraftig, dyp røst: "Hello folks! Are you still out there??". Vi jublet! Vi hoppet! Og vi ble helt stille! Vi skjønte vi sto overfor noe helt spesielt: Dwight Yoakam hadde bestemt seg for å gi oss en unplugged konsert!
O herre over alle country herrer!
Det er ikke så mye mer å si enn at vi nå har en (og kanskje to) cd'er av Dwight Yoakam i platesamlingen vår..... Heia Ose Countryfestival!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar