Søndag skulle vi gå tur, og
spaserte fra huset vårt like ved Bjellandstrand Gård og var nesten ved Tromøy kirke en kilometer av gårde da sønnen første gang hoppet foran faren sin med armene i været. ”Jeg er sliten, bær meg”. Vi har sluttet med bæring, så han måtte pent gå selv. Dette gjentok seg et par ganger mens vi vandret forbi Spornes på vei til Hove leirsenter, vårt mål for dagen, og vel fremme ble det 
matpause, før vi var en tur på lekeplassen. På lekeplassen var det mye moro for barna, en sykkelbane som også kan balanseres på, og forskjellige apparater som er tilgjengelige for alle. Mens foreldrene stod og ble kaldere og kaldere, løp poden fra apparat til apparat og klatret og rant ned sklier og klatret igjen. Der vi kunne delta, gjorde vi det, men vinden var kald og vi ville hjem, så vi fikk med oss barnet og gikk hjemover. Akk…
”Åh, jeg har så vondt i beina! Jeg vil hjem! Jeg vil hjem fort! Dere må hente bilen!”. Slike hyggelige ting sa vår unge spreke sønn mens han hang over en rullestein og hulket og gråt. En skulle tro vi var verdens verste foreldre. Men han har da vitterlig gått slike turer før – uten foreldre til stede! Hva er det med barn – de er som regel sprekere enn oss voksne, men ser de en sjanse til å hyle og grine foran foreldrene, så kaster de seg over muligheten.
Jeg trodde vi måtte bli der ved rullesteinen til han sovnet, men så påstod min mann at han var flinkest til å løpe, og dermed spurtet fireåringen (som hadde SÅ vondt i beina) av gårde, med mannen min på slep. De løp og løp, og tok en omvei ved kirken for å se på noen fine gravsteiner, og glemt var tretthet og alle tårene. Han gikk glad og fornøyd hjem siste biten etter å ha vært raskest på alle delspurtene, og kjenner jeg ham rett, så har han glemt alt til neste tur. Så er det på’n igjen…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar