Kan jeg bo her?

Noen ting glemmer en aldri. Noen ting setter seg faktisk så fast på netthinnen at det overskygger bortimot alle senere opplevelser. Mitt første møte med Kokkeplassen Familieferie i Arendal er av en slik art, og det var to ting som slo meg. A) Kan jeg bo her? Kan jeg faktisk finne en fornuftig årsak til at jeg som bor i hus med veranda bare fem minutter unna, kan forsvare å ta med familien og leie leilighet her en uke på sommeren og kose meg? Og B) Er det mulig å finne på å skjære smør med osteskjærer? Og bruke hele smørskiva på vaffelen? Med SÅ mye sukker?

Denne hyggelige dagen i juni ble jeg vist rundt i de forskjellige leilighetene som finnes på Kokkeplassen Familieferie. Det er store og små leiligheter, som passer for familier fra 2 til 10 personer, alle med god standard, inkludert hagemøbler og grill. Det er egen sandstrand på plassen, med båter og ellers store uteområder der kaninene løper fritt omkring. Mens vi gikk rundt på området, hilste Wenche smilende på gjestene som gikk forbi. Og så fikk jeg sitte i båthuset og kikke utover vannet, og virkelig kjenne roen. Det var her jeg fikk smør og sukker med vafler på. Og plutselig begynte det å regne, noe som førte til at vertinnen dro sommerkjolen over hodet og løp ut i regnet for å redde noe som ikke skulle bli vått. Da er man forberedt på å leve livet, når man går med bikini under kjolen selv tidlig i juni.

Jeg lærte et par ting av vertskapet Wenche og Bjørn på det besøket. Man skal ta vare på gjestene sine slik at de føler seg hjemme, selv om de er på ferie. Og man skal nyte livet, selv om man jobber hardt. Jeg har forsøkt å leve opp til dette siden, selv om jeg styrer unna smør med osteskjærer. Man skal være skrekkelig glad i smør for å kunne drive med slikt hver uke. Jeg er mer glad i middag, så får jeg heller kose meg med to middager om dagen når det passer… Og fremdeles har jeg lyst til å bo på Kokkeplassen og grille på plenen – og løpe ned på stranda for å ta en dukkert, selv på en regnfylt dag.

PS: Les mer om selskapslokalene Hjemme hos Wenche her.

Foto: Arild de Lange