Da jeg ble konfirmert for over et halvt liv siden, merket jeg selv hvordan generasjonene så annerledes på portrettfotografiet. Motivet på takkekort og bildet på veggen hjemme var en smilende Ann-Kristin, mens bildet min bestemor ville ha til sin samling var det ene bildet som ble tatt av meg mens jeg var alvorlig. For slik skulle det være da hun var ung. Da blir det også slik for alltid.
Det kom en dame inn på turistkontoret nylig, hun ville finne brosjyren over kunstutstillingen på Bomuldsfabriken, for noen hadde sagt til henne at hun var avbildet der. Det viste seg å være henne på et av bildene fra 1950-tallet innlånt fra Birger Dannevigs arkiv. Det er et enkelt familiefotografi, og den gangen sikkert kun tiltenkt familien. Nå hentes
det frem til en kunstutstilling, damen er 55 år eldre, var gledelig overrasket over å finne det bildet der – og skulle besøke utstillingen for å se seg selv. Bildet vil nok kunne glede mange i 55 år til, eller kanskje for alltid?Spesielt hyggelig var det å se noen av portrettene fra gamle Arendal Rådhus vises på utstillingen. Portrettsamlingen til Arendal Rådhus ble startet i 1889, og er en av landets største i sitt slag. Her vises det portretter av kongelige, embetsmenn, stortingsrepresentanter, borgere av byen, ordførere og andre. Blant annet har bildet av Fru Kitty Kallevig en fremtredende plass i utstillingen, og fremstilt i andre lokaler er det som jeg ser på dem med nye øyne. Så vakkert det bildet er!
Og så er det godt at noen av disse portrettene går tilbake til Arendal Rådhus når utstillingen er over 24 mai, og hver gang jeg holder en byvandring med besøk på rådhuset, så kan jeg se dem igjen. Kanskje blir de der for alltid?













