Jeg er ikke prinsipielt imot aktivitet. Jeg har alltid gått turer, og jeg spilte litt volleyball og fotball. Men den skigåingen, den var både annerledes enn all annen aktivitet jeg gjorde, og den foregikk kun en skidag i året samt den høstferien eller vinterferien jeg skulle til bestemor på Evje. Ikke nok til å bli flink, med andre ord. Ellers fikk jeg lov å drive med det jeg likte… Og på ungdomsskolen fikk vi velge, skidag eller skrive stil. Jeg skrev stil med glede!
For noen år tilbake skulle jeg og samboeren min begynne vårt hverdagsliv når vi flyttet tilbake til Arendal. Etter å ha forsøkt skøyter (det er en annen historie som fortjener et eget blogginnlegg i seg selv), var det skiene sin tur. Jeg kjøpte skisko og ski (NEI, hadde du SMØREFRIE SKI!!!!? Det går ikke an! Du må ha nye!), og vi dro til Øynaheia der min utkårede hadde gått mang en glad mil siden han flyttet hit som tiåring.
Vi startet fra Øynastua, det var flotte spor, deilig vær, og en del skiløpere i sporet allerede. Som alle gikk forbi meg. Etter 500 meter hadde jeg vondt i låra.
Etter 700 meter var jeg lei. Etter 1 km var jeg sur. Vi tok den korte løypa, stoppet for å fyre opp bål midtveis, spiste mat og drakk kakao. Mannen min påstår den dag i dag at han kunne se bilen stå parkert på den store parkeringsplassen fra der vi satt. Sønnen min når skialderen i vinter - og nå er snøen kommet. Vi har kjøpt ski, og skal pakke sekken og ta han med på tur. Det blir sikkert en tur til Øynaheia også, der vi skal gå i gruppe innover. Heldigvis er det lov å ta den korte løypa når man har med småbarn. Og så blir sikkert lillegutt like sur som meg om det er mange fall og han ikke får til noe. Og etter turen kan vi gå inn på Øynastua og kjøpe vafler og pølser og kose oss ved peisen eller i solveggen slik man egentlig skal gjøre på tur. Det gleder jeg meg til.
