Skjærgård og lune bjørnebær

Det er det samme hvert år. De langveisfarende begynner å reise hjem. Mange som bor her på Sørlandet vender oppmerksomheten mot skog og hei.

Du har skjærgården nesten for deg selv, til og med i helgene.

Sånn som i går. Lavtrykk og nedbør tok en dags pause, og solen viste seg fram. Vinden la seg nedpå litt. Så lå holmene der, kledd i moden sommerdrakt. Lyngen sto i full lilla blomst, og rognebærene lyste rødt mot blå bakgrunn. Regnet fører mye godt med seg, det er frodig i naturen nå.

Målet for turen var Merdø, oppgaven var å plukke bjørnebær. Hver gang jeg går i land på denne øya sender jeg en takk til dem som fant opp skjærgårdspark, landskapsvernområder og allemannsrett.

Vi lever i en tid hvor all verdens eksotiske frukter og retter kan kjøpes og leveres i plast hvorsomhelst og nårsomhelst. Mye transporteres jorda rundt før det havner på tallerkenen. Men i vår familie er det lite som kan konkurrere med vaniljeis og lune bjørnebær, plukket en sensommerdag på Merdø. Den desserten er forbeholdt store anledninger og høytider.

Bjørnebær legger seg ikke frivillig i koppen. Du finner dem ofte skjult inni meterlange tornegreiner, som kveiler seg inn i einerbusker og alskens kratt. Så en må la det gå sport i det, og holde langbuksa på. Ikke minst fordi flott trives i samme strøk som bærene. Så etter turen er det av med klærne og full inspeksjon fra topp til tå.

Når våre bjørnebær serveres utover høst og vinter, har de en historie. De blir litt mer enn bare smaken. På det punktet kommer varene i fruktdisken på supermarkedet til kort. Uansett navn.